Den evangelikale inkvisisjonen
Den katolske inkvisisjonen er viden kjent. Den var den katolske kirkes instans for å bekjempe vranglære. All motstand mot kirkens lære ble brutalt slått ned på. Det var så ille at mennesker ble drept, og til og med brent på bålet. Frykten var naturligvis stor blant lekfolket på den tiden. Dagens kristne har selvsagt ikke noe til overs for denne inkvisisjonen. Men spørsmålet er om vi likevel har ”blod” på hendene...
Kampen mot vranglære er nemlig ikke over. Det er, i og for seg, vel og bra. Utfordringen er hvem som bestemmer den rette lære. De fleste kristne trossamfunn vil, med rette, kalle seg evangelikale. Og denne evangelikale bevegelsen har endel kjennetegn. Det gjelder blant annet forkynnelsen om lov og nåde, og forholdet til Israel. Dette vil du kjenne igjen i mange menigheter. De er neppe bevisst hvor forkynnelsen har oppstått, men idealismen og troen på Guds Ord er sterk. Nå har jeg ingenting imot engasjement. Men stolthet liker jeg ikke. Og det ser vi endel av...
Problemet er nemlig: Hvem definerer midten? Hvor er sentrum og hva er den rette lære? Det er nemlig slik at teologi som ikke passer inn i den evangelikale tradisjonen, får visse merkelapper. Og der er de evangelikale veldig flinke. De stempler fort en annerledes teologi for vranglære. Det mener jeg er feil, og her bør man gå varsomt frem. Et par eksempler på slike merkelapper er:
1. Det syn at menigheten i dag er det virkelige Israel, blir stemplet som erstatningsteologi.
2. Det syn at Moseloven er opphevet og at vi i dag bare behøver Jesus, blir stemplet som Crazy Grace eller antinomisme.
Det er interessant å merke seg at der Bibelen snakker om vranglære, handler det alltid om de kristnes forhold til Kristus.
Det finnes en rekke nettsider som skråsikkert uttaler seg om andres teologiske syn, med en såkalt forklarende tekst nedenfor: ”Dette sier derimot Bibelen”. Vel vel. Det burde egentlig stått: ”Dette er min tolkning av hva Bibelen sier om dette”. Det hadde vært helt greit. Jeg er da tross alt ikke imot at folk tenker og mener annerledes. Men engasjementet og nidkjærheten blir nok vel stor iblant. Det blir som Paulus sier om jødene:
For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.
Rom. 10:2
Den evangelikale inkvisisjonen tåler ingen motstand. Den vil ikke diskutere teologi. Den er ofte ikke teologiutdannet (ikke at det er løsningen på alt heller). Den har fått forkynt svaret med stor S, og den trenger heller ikke mer. Om den blir svar skyldig, lener den seg til de store gudsmennene. Den studerer ikke Bibelen selvstendig. Lyder det kjent? Det er fasinerende likheter mellom den evangelikale inkvisisjonen, og det katolske hierarkiet og dets skille mellom geistlighet og lekfolk.
Vi er alle mennesker og vi er alle formet av en kultur. Vi har tanker om Bibelen og dens lære. Det er selvsagt helt greit og veldig flott. Problemet er den ukuelige trangen til å komme med de store svarene i møte med et syn som ikke passer ens eget. Hvorfor kan man ikke i fred og ro studere Bibelen selv? Hvorfor skal man fortelle videre alt man har fått forkynt, og tillegge det en enorm autoritet? Er det ikke Bibelen selv som innehar svarene? Og er det ikke slik at vi mennesker former Bibelens lære i vårt møte med den? Teologisk debatt burde foregå i fredelige former og med gjensidig respekt debattantene imellom. Det ser vi altfor sjeldent dessverre.
Jeg mener ikke å opphøye meg selv til den som er nøytral i alt, og har sett alle svarene. Men jeg skriver dette som en tankevekker. Ydmykhet er alfa og omega.
Stay blessed 
Thanx bro. Dette var opplysende. Bless u
En kort kommentar til. Mye av den ydmyke holdningen jeg etterspør er: Jeg mener/tror at Bibelen sier slik og slik... Dette fordi..., og deretter begrunne det utifra Bibelen.
Ikke slik: Bibelen sier..., og deretter basta! Hva de i virkeligheten egentlig sier da er at de har svaret, og at alle andre har feil. Slik får jeg helt noia av
Hei Morten! Jeg skjønner ditt spørsmål godt.
Jeg tror ikke det er galt med nidkjærhet for evangeliet. Paulus bruker det jo egentlig positivt om jødene; problemet deres var jo at det ble uten den rette forstand. De hadde jo ikke skjønt profetiene om Kristus, og derfor står de også imot i dag. De er gode eksempler på hva som skjer uten ydmykhet. De mener seg å ha rett, ja de vil rett og slett ikke høre snakk om Jesus som deres frelser og Messias. Men Bibelen sier at de tok feil, og at de korsfestet sin egen frelser. Jeg synes jødene i Berøa er et godt eksempel på en riktig holdning. De lyttet til Paulus, og sjekket skriftene for å se om det forholdt seg slik han sa. Enhver må jo gjøre opp seg sin egen mening.
Når det gjelder vranglære, så vil du se at apostlene angriper dette når det truer stillingen til Kristus. Det er alltid det. Og jeg tror vi skal holde oss til den oppskriften. Når det gjelder evangeliet, må vi være nidkjære. Spørsmålet blir: Hvordan går vi frem? Vi kan jo ikke face alle i Norge som mener at det skal forkynnes lov og nåde? Nei, jeg ønsker å forkynne evangeliet om Jesu rene nåde, uten lovgjerninger. Det er mitt fokus. Ikke krangle med alle som mener det motsatte. Skal man debattere, kan man gjøre det teologisk; bruke Bibelen og diskutere rundt vanskelige bibelvers. Det siste er en god ting om det skjer i riktig ånd. Altfor sjeldent ser jeg dette, folk blir hissige og roper og skriker... Slikt orker jeg ikke. Da skygger jeg banen.
Kristne i Norge har en fri vilje. De kan forkynne hva de vil, og de som lytter kan lytte til hvem de vil. Vi synes det er altfor mye lovisk forkynnelse her til lands, og de fleste menighetene har jo dessverre et slikt budskap. La oss starte menigheter og bibelgrupper som forkynner det vi mener er det sunne evangeliet :-) Så får fruktene tale for seg (for det vil de gjøre)
Veldig bra Peter. Men jeg tror at det er viktig med nidkjærhet over evangeliet. Jeg oppfatter det slik at det var jo nettopp det Paulus og de andre hadde. Paulus sier jo rett ut at det er nødvendig og stoppe munnen på vranglærere. ( Titus ) Samtidig synes jeg også at det er viktig med ydmykhet. Hvor skal grensen gå ? Skal man godta noe man opplever/forstår som vranglære? For så å presse på en overbevisning man selv har. Dette er en utfordring som jeg møter i min tjeneste. Her treffer jeg en lære som binder mennesker. Min erfaring er at disse blir frie med en lære som jeg opplever er riktig. Da blir det vanskelig for meg å være ydmyk for en lære som jeg opplever som feil. Har du noen synspunkter på dette ?